For ganske nøyaktig seks år siden la jeg fra meg nøkkelen i skranken og smekket igjen døra i Sentermenigheten for siste gang. Det var over tre måneder siden jeg hadde sagt opp stillingen min i lederteamet og sluttet å gå på gudstjenester. Dette miljøet hadde vært en stor og viktig del av oppveksten og livet mitt, helt fra jeg ble født til da. Før jeg dro, tok jeg en ekstra runde i lokalet, lokkis eller kirka som jeg hadde begynt å kalle det. Jeg så på taket i kirkesalen og rørene jeg hadde isolert, de blå stolene, på kamera-, lyd- og lysutstyret vi hadde fått på plass og på scenen. Jeg hadde tilbrakt utallige timer i kirken både som frivillig og ansatt, og de siste tre årene hadde jeg stått på den scenen nesten hver søndag. Før jeg gikk ut, sjekket jeg innom kontoret til både meg og pappa. Jeg lukket ytterdøra, og som vanlig dobbeltsjekket jeg at den var låst. Nå gjorde jeg det for siste gang.
Året 2016 hadde skrevet seg inn i historien som «the point of no return». Omfanget av og alvorlighetsgraden i historiene som hadde kommet fram i samtaler, i media og på menighetsmøter gjennom dette året hadde overrasket meg, og de gjorde at det ikke var noen vei tilbake. Det var vonde historier om manipulasjon, dårlig behandling og overtramp. Det som allikevel skulle bli den største sorgen i 2016 var å miste pappaen min, som også var en god venn og kollega. Han hadde fått påvist kreft i april, gått gjennom en mange timer lang operasjon i mai og fått tilbakefall i august før han døde den 5. oktober. Da jeg satte meg i bilen og kjørte nedover Solbråveien denne desemberdagen, kjente jeg på en dobbel sorg. Både Pappa og Sentermenigheten var fortid og historie. Jeg ville det annerledes. Mitt ønske var at vi som ledere skulle bremset ned, lyttet og lært og stått i beklagelsene som hadde kommet i avisen Kosets seier. Opplevelsen min var at det motsatte hadde skjedd. Vi skulle «gjennom stormen med Jesus i båten». Jeg mente dette var en storm vi ikke skulle eller kunne ri av, og det gjorde det vanskelig å være med videre.
Når jeg ser i bakspeilet seks år senere, har jeg blanda følelser, og det er både gode og mindre gode minner som dukker opp. Det ble en vond avslutning der jeg, som mange før meg, fikk kjenne på følelsen av å bli brukt og at meningene mine ikke lenger var ønsket, fordi vi ikke lenger «stod sammen i hjertet». Det er særlig vondt å vite at jeg som en av lederne, ikke klarte å avdekke og ta et oppgjør med de negative mekanismene som hadde vært og var i menigheten. Det er også vondt å vite at flere ikke opplevde at jeg så dem og møtte dem i deres vonde historier og erfaringer fra tiden i menigheten. Sorgen over pappa overskygget på denne tiden det meste, og jeg så ikke klart nok til å velge noen side eller uttrykke klare standpunkter. Den siste tiden min far levde, var han tydelig i sitt oppgjør med historien og sin egen rolle som en av lederne i Sentermenigheten. Jeg har trengt tid borte fra miljøet jeg var en del av, før jeg nå er mer klar for å sette ord på egne opplevelser og meninger.
Gjennom å blåse nytt liv i pappas nettside ettertanke.no vil jeg i tiden framover dele noe av det pappa skrev og talte, og også egne refleksjoner og tanker. Pappa var en som hadde evne til ettertanke og til å tenke om igjen. Jeg vet at det er mange som savner han, og som vil sette pris på at jeg deler noe av tankegodset hans. Håpet er å dele tekster som vil skape ettertanke og refleksjon, og kanskje også håp og tro for framtiden.
Les mer om bakgrunnen for nettstedet her https://www.ettertanke.no/ettertanke/ og registrer gjerne mailen din ved å sende en e-post til jorglarsen(ætt)gmail.com for å holde deg oppdatert på nye innlegg.
E-posten deles selvfølgelig ikke med andre og brukes kun til å sende oppdateringer.
