Pappas siste ord til Sentermenigheten – del 1

Den 18. august i 2016 var det menighetsmøte i Sentermenigheten. Møtet skulle handle om fortid og fremtid, vonde historier og veien videre. Jeg hadde fått ansvar for å være ordstyrer og skulle lede kvelden. Det ble et møte med mye følelser. Noen var sinte og hevet stemmen, andre var skuffet og stille. For mange skulle denne kvelden ha avgjørende betydning for veien videre.

Pappa var svak og sliten etter operasjonen og gjentatte runder med cellegift. Han satte seg på en stol foran scenen og så utover menigheten og menneskene han var så glad i. Så begynte han å lese teksten han hadde jobbet med gjennom sommeren. Stemmen var svakere enn før, men budskapet var klart. Framlegget ble møtt av en spontan applaus fra de fleste i salen. Jeg fikk beskjed om å si at vi ikke skulle klappe etter innleggene. Det ble kveldens eneste og pappas siste applaus. En og en halv måned senere sovnet han inn på Bærum sykehus.

Det var ikke alle som applauderte innlegget. Han fikk tydelig beskjed at framlegget hans opplevdes som “et dolk i ryggen”. Denne typen reaksjoner var krevende for pappa. I bilen på vei hjem uttrykte pappa at det var «som å bli fri fra lenker», og for første gang snakket mamma og pappa om å finne seg et annet menighetsmiljø. Etter nærmere 35 år var foreldrene mine ferdige med Sentermenigheten. 

I dette fjerde innlegget på ettertanke.no velger jeg å dele teksten pappa leste på menighetsmøtet. Det kjennes viktig å formidle videre det han sa til de som ikke var der og hørte på. Håpet er at framlegget kan være til hjelp i sorteringsarbeidet til de som måtte trenge det. 

Vi er mange som var glad i Sentermenigheten, og som håpet prosessen skulle lande i forsoning og fred. Om det hadde blitt håndtert annerledes, tror jeg det ville vært mulig. I neste innlegg skal jeg dele egne refleksjoner om noen av temaene pappa var innom.

18. august 2016 menighetsmøte

Takk for forbønn.

Takke gruppen.

Bakgrunnen for den situasjonen vi er i nå, er at fortiden igjen har rullet over oss, også nå i media. Vi skulle vel alle ønske at dette hadde foregått i andre fora og rom. Men nå ble det slik, og vi må forholde oss til det. Kanskje de ikke fant et øre hos oss som ville lytte til deres smerte. Så fant de noen andre som lyttet og forsto.

Dette møtet dreier seg om menigheten og dens framtid. Jeg er glad i menigheten, i alle som går her. Menigheten er oss, menneskene. Bibelen omtaler oss som levende steiner i Guds tempel. Men det er altså huller i veggen, steiner som mangler. Steiner som en gang var der. De greide ikke lenger å være i blant oss. Det smerter meg, har gjort det i mange år. Nå har de fortalt historiene sine, i Vårt Land, Budstikka og sosiale medier. Det har kommet fram mye sårt og vondt, ting som ikke skulle ha skjedd.

Men var det ikke noe bra også? Jo visst, mye bra. Derfor ble jeg værende…

Jeg må si: jeg tror på historiene, jeg kjenner folka og gjenkjenner det de forteller. Jeg vil ikke spekulere i deres motiver.

Han som kalte oss til å følge seg, sa: «Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!» Matteus 5:23-24

Ofte snur vi teksten og forventer at de andre skal omvende seg og komme til oss. Jesus gir ansvaret til oss.

Jeg vil ta ansvar for min rolle. Jeg var også et offer for en ukultur. Men enda verre: jeg var medansvarlig for at dette kunne skje. Jeg protesterte ikke, og hvis jeg gjorde det, var det lavmælt. Jeg var blåøyd, og er konfliktsky.

Deler av vår felles historie har plaget meg i mange år. Jeg har oppsøkt mennesker og bedt om tilgivelse, for at jeg ikke stilte opp for dem, at jeg var passiv tilskuer til gruppeterapien, at jeg sa dumme ting. Dette har ført til gode samtaler. Og forsoning.

Denne erkjennelsen av medansvar tynger meg, og er bakgrunnsteppet for at jeg etter sykemeldingen sier opp min stilling som pastor og trer ut av ledelsen av menigheten. Jeg ønsker å vie meg fullt og helt til arbeidet med bibeloversettelse. Det er noe jeg brenner for, å nå de unådde. Jeg er altså ikke en del av et framtidig lederteam.

Vi i lederteamet må ta selvkritikk for at vi ikke har kjørt en åpen prosess i å ta et oppgjør med historien. Det har vært en prosess, men den har vært lukket, og vi nådde aldri fram til de som satt med vonde opplevelser. De ble ikke invitert med på reisen. Det var dumt.

Raymond og Ole Bjørn sto fram med en offentlig beklagelse i KS. Det var bra. Etter det har det vært mye i media. Her har Raymond stått alene og svart. Jeg forstår at dette har vært krevende, og ensomt, og at det har opplevdes urettferdig. En del av det som kommer fram er gamle historier fra før Raymond kom med i ledelsen. Det er på mange måter en annen kultur nå. Raymond har gjort mye her.

Som menighet har vi hatt en særdeles god forvaltning av økonomien, bygninger og eiendommer. Men ser vi på menneskene, medlemmene, har det vært en dramatisk lekkasje. Vi må stikke fingeren i jorden og se at vi har en utfordring. Vi sliter med å ta vare på medarbeiderne, både frivillige og ansatte.

Selvsagt er mennesker fri til å forlate oss, og de skal få med seg Guds og vår velsignelse på veien videre. Samtidig tror jeg at vi ville tjene på en prosess hvor vi idag lytter til og tar inn over oss grunnene til at folk vil forlate oss, slik at vi kan lære, og endre oss til det bedre. Jeg tror på en menighet hvor det er rom for refleksjon og mangfold.

Vi snakker om veien videre. Det viktigste er kanskje ikke sluttresultatet, men hvordan vi kommer dit. Hvordan vi snakker til, med og om hverandre. Det verste vi nå kan gjøre er å lage fiendebilder. Husk at de du er uenig med, er Guds elskede barn.

Viktig for meg er menighetens troverdighet, ledelsens troverdighet. Troverdig er at vi viser oss verdige å bli trodd på. Jeg er redd for at hvis vi nå bare rir av stormen og fortsetter som før, forteller vi til de som har brent seg hos oss at vi ikke tar deres historier på alvor. Og jeg er urolig for at omverdenen, andre kristne og Askers befolkning, vil få et inntrykk av en menighet med sekteriske preg.

Jeg tror vi må få inn nye og eksterne ressurser som ikke assosieres med historien. Mennesker som kan se situasjonen med et nytt blikk, og bidra til å lege sår. Her er det sårede mennesker på alle sider. Dette vil ta tid. Derfor vil jeg gå for en løsning hvor vi innleder samarbeid med andre menigheter eller eksterne ressurser. Jeg tror det ligger en beskyttelse i en slik løsning, mot feilskjær innad og mistillit utad.

Jeg har stor tillit til vurderingsevnen til menigheten. Og jeg vil lytte nøye til det rådet menigheten gir, gjennom en rådgivende avstemning, som jeg vil gå inn for at vi holder, nå eller i et senere møte.

(Til slutt vil jeg innstendig oppfordre oss alle til å ha et mykt hjerte i møte med hverandre. Samtidig skal alle møtes med respekt, uansett hva de mener. Hvis jeg eller andre prøver å manipulere med at du går ut av Guds plan dersom du mener eller tenker annerledes en dem, eller meg, kan du frimodig være trygg i at du har lov til å tenke sjøl. Du må gjøre det som er rett for deg uten å bli anfektet. Og uten å dømme andre.) (Teksten i parentes ble ikke lest opp)

Poenget er ikke å peke på syndebukker. Jeg er ikke med på en lynsjestemning som jakter på hoder. Vi må ikke være enige om alt, men vi må bevare hjertene våre. Vi må ikke omgås alle, men vi kan prøve å forstå hverandres ståsted. Hva slags menighet ønsker vi å være? Et av våre kjennetegn gjennom mange år er å hjelpe utslåtte mennesker, mennesker som har opplevd vanskelige ting. Skal ikke det preg vår vei videre?

Saken skal videre til styret. Statutten vi har å forholde oss til, krever 2/3 flertall i styret for å kunne gjøre større endringer, f.eks. endring av organisasjonsform eller av statuttene. Det sitter 5 representanter i styret. 2/3 flertall fordrer 4 av 5 stemmer i styret, altså en løsning det kan være bred enighet om. Blir det ingen enighet om endring, fortsetter alt som før. Det tror jeg er en dårlig løsning.

For å få til endringer, er vi nødt til å samarbeide, snakke sammen og finne veien videre i fellesskap. Står vi bare på barikadene, blir det ingen endring. Slik er det bare, enten vi liker det eller ei.

Skrevet av Tor Arne Larsen