Tredje innlegg: En preken som aldri ble holdt

Med disse ordene startet pappa en tekst han kalte troens kamp, og som blir tredje innlegg på denne siden. Jeg fant teksten på ipaden hans etter at han døde. Mest sannsynlig var det et utkast til en preken som han aldri rakk å holde. Det er en ærlig tekst der han beskriver tilstanden sin og hvordan salme 23 ble viktig for han den siste tiden han levde. Han pekte også på utfordringene med ord som «jeg mangler ingen ting», i møte med kreft, smerte og søvnløshet. Start gjerne med å lese salmen under, før du leser teksten hans.

Salme 23: En salme av David. Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. 2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. 3 Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. 4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. 5 Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. 6 Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.Kilde: https://bibel.no/Nettbibelen?book=PSA&chapter=23

Troens kamp

Diagnosene har hamret mot kroppen og sjelen min de siste ukene. Kreft. Stor svulst. Ondartet. Aggresiv. Infiltrert i flere organer. Komplisert og risikofylt operasjon. Måtte fjerne en bit av 6 organer. Operasjonen var vellykket. Men kreften levde fortsatt i kroppen, og vokste under den etterfølgende cellegiftsbehandlingen. Oppturer og nedturer. Dette er konteksten for mine refleksjoner rundt begrepet og fenomenet tro. Jeg er veldig klar over at mine omstendigheter ikke skal definere min teologi. Men teologien bør kunne tåle et brutalt møte med virkeligheten.

I netter uten søvn har tankene fløyet hit og dit. Jeg gjorde raskt et valg om å la tankene få noen rekkverk å bevege seg langs. Noe trygt å holde meg fast i. Salme 23 ble et slik meditasjonsobjekt. «Herren er min hyrde».

Vi vet ikke når David skrev denne salmen. Kanskje var han ung gjeter for sauene til faren. Han vokter sauene for angrep fra rovdyr, og sørger for at de har mat, drikke og hvile. David trekker fram harpen og begynner å komponere en sang, om at Herren er hans hyrde. Eller kanskje var David blitt konge, og kjente på ansvaret for en nasjon som fra tid til annen både var utsatt for hungersnød og angrep fra fiender. Sauegjeteren var blitt hyrde for et helt folk. Der på kongetronen griper han harpen og begynner å synge om han som er hyrde for hyrden. Eller kanskje David er blitt en gammel mann som ser seg tilbake og mimrer om alt det gode Herren har gjort for ham. Med skjelvende fingre tar han harpen og synger med brusten stemme om Herren som har vært hans hyrde et helt liv.

Uansett: salmen er skrevet i presens. Den handler om her og nå, ikke det som var en gang, ikke om noe som kanskje kommer i framtiden, men realiteten vi lever i nå, det evige nået.

Etter at kreften smalt til i kroppen min, og hverdagen ble preget av smerter, og søvnløse timer om nettene, har denne salmen fulgt meg. Herren er min hyrde. Vi snakker om skaperen av himmel og jord. Han som kaller alle stjernene ved navn, 400 milliarder galakser som hver inneholder 200-300 milliarder stjerner. Han kjenner meg, min vei er ikke skjult for ham (Jes 40:25-31). Det var han som møtte døden på korset og beseiret den ved å stå opp den tredje dag.

Allikevel opplevdes neste setning som utfordrende i møtet med det som skjedde i kroppen min: «Jeg mangler ingen ting». Salme 73 hjalp meg til å sette mine åpenbare fysiske mangler i perspektiv. Når vi fokuserer på det vi ikke har eller det som ikke fungerer, fylles vi så lett med uro og jag.

«Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden. Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.» Salmene 73:23-26

Om jeg skulle miste grepet med min svake hånd, er det Guds sterke og kjærlige hånd som holder meg oppe. Se for deg en far som leier sitt lille barn over ei smal bru over et dypt juv. Barnet greier ikke å holde seg så fast at det ikke faller. Men farens hånd holder barnet oppe og fører det trygt over til den andre side. Guds hånd leder meg i livet og tar imot meg i herligheten. Når jeg har ham, mangler jeg ingen ting.

Ganske snart oppdaget jeg at forfatteren til den 23. salmen kommer med et skifte som jeg ikke hadde gitt mye oppmerksomhet tidligere. Salmen starter som en bekjennelse til «ham», 3. person entall. Han leder, gir næring, vann og hvile. Så kommer han inn i dødsskyggens dal. Der går salmisten fra å omtale Gud som «han» til å tiltale Gud som «du». Fra bekjentskap til vennskap, fra bekjennelse til samtale. Fra læresetninger til bønn. Jeg elsker troens klare bekjennelse. Men i livets bratte bakker ønsker Gud å trå oss nærmere. Vise seg som en venn. «Herren er nær», og han vil lytte til alt vi har på hjertet. (Fil 4:4-7). Livets smerter lar seg ikke helbrede ved forklaringer, heller ikke med lykkeønskninger, særlig ikke de unnamanøvrerende og overfladiske. Ekte nærvær lindrer. «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt, for du er med meg, din kjepp og din stav trøster meg.» Jeg har i større grad enn tidligere funnet et hvilested for troen og for livet: I Herrens hender. Der finner jeg sann hvile. Der er også min framtid, om den blir kort eller lang her i verden. Jeg er trygg hos ham. Til evig tid. Dette perspektivet ved troen må vi aldri glemme. Blir troen knyttet for tett opp til miraklene, kan troen lett vakle hvis underet uteblir. Salme 23 fortsetter så vakkert med at «Du dekker bord for meg like foran øynene på mine fiender». Hele Bibelen bærer vitnesbyrd om at det er han som dekker bord for oss, ikke vi som dekker bord for ham. Han har nøklene til døden og dødsriket. Ikke vi. Han har seiret. Vi skal oppstå med ham. Han bærer oss. Slik at vi kan hvile i hans hender. Mon tro det var dette legen mente da hun sa: «Du utstråler en uforklarlig trygghet!» Den kommer i hvert fall ikke fra diagnoser og prognoser.

Salme 23 avslutter i det uendelige, med ham som er uten begynnelse og ende. «Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager (her i livet) og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider (i evigheten være der hvor Herren dekker bord).» I sannhet, jeg tror på en Gud som gjør under. Også i dag. Og som er nær meg. I en du-jeg relasjon. Jeg kan ikke annet enn å prise ham.

I gifteringene våre er det inngravert Jesaja 45:2-4. Det har stått der siden 18. Juni 1977, som et løfte om at Gud har skatter gjemt for oss, nettopp i mørket. «Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.»

Skrevet av Tor Arne Larsen, våren 2016

Legg igjen en kommentar